|
Han har sunget duett med Rosie Thomas, blitt
skamrost av Damien Jurado og fått 4/5 for debutalbumet i Uncut. Pstereo har
pratet med Thomas Denver Jonsson.
Den lille svensken er kanskje ikke så kjent i Norge,
men i hjemlandet er han i ferd med å vokse seg stor, i hvert fall blant
alle som liker følsom og lavmælt country-rock av typen Ryan Adams laget
rundt "Heartbreaker". Debutplata "Hope to her" ble
sluppet i oktober i fjor. Samme måned var Thomas Denver Jonsson på turné
med Damien Jurado og Rosie Thomas. Når Pstereo slår på tråden, har
24-åringen nettopp kommet hjem etter å ha utført et viktig oppdrag.
- Plateselskapet mitt har kjøpt fri en
liveinnspilling med meg, en duett med Rosie Thomas. Vi fikk den levert på
DAT-bånd, og det ble min på jobb å få den over på cd. Det har jeg vært og
fikset nå, sier Thomas Denver Jonsson.
Versjonen av "First in line" skal etter
planen utgis på en ep nå i vår.
- Jeg synes at duetten med Rosie Thomas er så
fantastisk bra at den bør bli selve hovedsporet. Det er en mer nedstrippet
versjon enn originalen. På "Hope to her" er sangen nesten en
liten countryrocker. Her er den en lavmælt ballade. Rosie var med og sang
på «First in line» på de fem siste konsertene. Tilfeldigvis var Sveriges
Radio til stede på én av dem, sier 24-åringen.
"First in line" er det første sporet på
"Hope to her", ei plate som har fått svært gode kritikker. Uncut
beskriver albumet som "a warm, uncluttered delight" i sitt siste
nummer.
- Da jeg fikk se den anmeldelsen, følte jeg for
alvor at albumet virkelig var til. Det er forholdsvis lett å gi ut ei plate
nå for tida, og det er heller ikke spesielt vanskelig å få den omtalt i
lokale aviser. Men å få øye på «Hope to her» i Uncut, var kjempestort. Det
kjentes nesten litt uvirkelig. Uncut er et blad jeg har kjøpt lenge og likt
veldig godt selv. All tvil jeg hadde rundt plata, og om den virkelig var så
bra som jeg trodde, forsvant, forteller 24-åringen.
Ei plate av Bonnie "Prince" Billy
forandret på mange måter livet hans.
- Jeg husker at jeg kjøpte "Ease down the
road" da den kom ut våren 2001. Jeg syntes det var det beste jeg noen
sinne hadde hørt. Plutselig virket ikke det jeg hadde gjort tidligere så
veldig seriøst. Jeg fant ut at jeg heller ville lage musikk som betyr noe
for meg, og som handler om Thomas Denver Jonsson. Jeg følte meg ferdig med
«progg-poppiga trubadur-visor». Musikken fikk plutselig en større og
viktigere plass i livet mitt. Seinere ballet det litt på seg. I starten var
ikke countryen så tydelig i det jeg gjorde. Jeg holdt mer på med sprø
lo-fi. Men etter hvert begynte jeg å lytte stadig mer til country, og da
kom det også referanser derfra. Kombinasjonen av lo-fi og country tiltaler
meg fortsatt veldig, forklarer Thomas Denver Jonsson.
Han hadde ambisjonene klare da han spilte inn
"Hope to her".
- Jeg hadde lyst til å lage ei veldig varm plate.
Dessuten ville jeg at alle låtene skulle holde lenge, at de skulle gi en
følelse av «evergreens». I tillegg villle jeg at sangene skulle handle om
ting som lå meg nær. «Hope to her» er en slags hyllest til en del personer
som jeg har «satt mitt hopp til ibland». Jeg ønsket å lage ei håpefull
plate, men jeg ville også ta opp mindre håpefulle tema. Så er det også
klart at det er ei kjærlighetsplate. Det er ikke til å legge skjul på. Men
det er vanskelig å forklare akkurat hva jeg ville med albumet, for jeg
ville så enormt mye. Dels skulle tekstene være ærlige og handle om ting som
ligger meg nær, men sangene skulle også være filtrert gjennom et
americana-filter. Jeg var ute etter følelsen av klassiske låter. Og jeg
ville at melodiene skulle være kjempefine, sier 24-åringen.
Før han ga ut debutplata, var Thomas Denver Jonsson
representert på en del samleplater utgitt av små, svenske indie-selskap. I
tillegg har han gitt ut en ep som den ene halvdelen av duoen The Topeka
Twins.
- Bjørn Kleinhenz kontaktet meg med tanke på en
split-singel, men så fant vi ut at vi heller ville gjøre noe helt nytt
sammen. Det endte med at vi spilte inn åtte-ni låter. Jeg ønsket å lage ei
plate med røtter, inspirert av gammel, amerikansk folkemusikk. «I never
heard her sing» var veldig viktig for hvordan «Hope to her» ble til slutt.
Jeg tror ikke jeg hadde skrevet mange av låtene på det albumet hvis det
ikke hadde vært for "I never heard her sing". Det var der jeg
begynte å finne det "rotiga" uttrykket. Jeg er utrolig fornøyd
med Topeka-utgivelsen, den holder kjempebra, mener Thomas Denver Jonsson.
"Hope to her" er ikke den eneste
utgivelsen hans som har fått positiv omtale i Uncut. Bladet har også
anmeldt ep´en "Then I kissed her softly" til 4/5. Det ble lagt
merke til av en pastor fra Wisconsin i USA.
- En amerikaner som heter Ben Squires tok kontakt
med plateselskapet mitt etter å ha lest anmeldelsen i Uncut. Han fortalte
at han var pastor, og ba om å få et gratiseksemplar av plata, noe vi sendte
til ham. Det kom fram og han likte tydeligvis hva han hørte. Jeg vet ikke
sikkert om han har brukt albumet i undervisningen, men jeg antar det. Han
liker å benytte musikk som ikke er uttalt kristen for å analysere andre
menneskers sjelsliv.
- Er "Hope to her" ei religiøs plate?
- Jeg vil ikke si det, akkurat. Men det finnes jo et slags håp om noe bedre
på den. Er man religiøs, kan man sikkert finne noen slike referanser på
albumet. Nei, jeg tror ikke det ei religiøs plate, selv om den tar opp en
del klassiske tema. Men jeg kan jo godt påstå at den er helt «antikrist»
heller, ler Thomas Denver Jonsson.
- Etter hva jeg forstår har du slått opp med
kjæresten og flyttet hjem til foreldrene dine. Sånt må det vel bli sanger
av for en artist som...
- ...Thomas Denver Jonsson (ler)? Jeg tror jeg trenger å få litt avstand
til bruddet før jeg kan skrive bra låter om det. Selv om det var min
avgjørelse å gjøre det slutt, har det vært en veldig "jobbig"
høst og vinter. Det har skjedd mye kjekt; jeg har sluppet plata, og det har
gått framover for meg som artist, men det har også vært en del tunge stunder.
Jeg har skrevet noen sanger som handler litt om forholdet, men om de kommer
med på den neste plata, gjenstår å se. Jeg vil at låtene mine skal være
bra, ikke patetiske. Men et visst innslag av noe patetisk trenger ikke å
være så farlig. For eksempel har jeg lyttet mye til "Pet sounds"
av The Beach Boys. Den er jo utrolig søt. Enkelte syns nok at det blir for
mye. De kan kanskje ikke lytte til plata fordi den blir...for patetisk. Men
menneskene Brian Wilson virkelig ønsker å nå, synes nok ikke at "Pet sounds"
faller inn i den kategorien. Jeg tror det er viktig å huske på at ikke alle
kan like det man gjøre. Riktig bra musikk våger å være patetisk. Men nå har
jeg snakket meg bort. Jeg husker ikke en gang hva du spurte om (ler).
Selv da Thomas Denver Jonsson jobbet med "Hope
to her", hadde han sitt neste album i tankene.
- Jeg vet ikke helt når det vil komme ut, men det
bør være en gang mot slutten av året eller kanskje begynnelsen av neste. Da
jeg fikk platekontrakten, hadde jeg ideen til to album. Det ene var
"Hope to her", som skulle være varmt og håpefullt, men jeg hadde
også et bilde av ei plate etter det som skal være... (hm)...Det er
vanskelig å forklare, jeg har det ikke helt klart for meg selv. "Hope
to her" handler om mennesker jeg har hatt et forhold til av ulike
slag. Neste plate vil i større grad skal handle om meg og mitt syn på meg
selv. Jeg ser for meg at albumet skal ha mer piano og kvinnelig koring.
Kanskje vil det også få en viss gospeltone. Det er vanskelig å forklare,
men jeg tenker ofte på den plata. Jeg tenker i det hele tatt mye framover,
sier Thomas Denver Jonsson.
Han har forlengst begynt å peile seg inn mot de
kommende konsertene i Norge.
- Jeg gleder meg veldig til å komme tibake til
Egersund for å spille sammen med bandet. Konserten jeg gjorde der i oktober
betyr veldig mye for meg. Den var et stort steg framover for meg. Jeg har
bare gode minner derfra, men alt var "rätt forvirrande". Damien
hadde jeg truffet dagen før, men Rosie møtte jeg for første gang i
Egersund. Det var litt merkelig å se disse personene som jeg har lyttet så
mye til, og selv få være en del av det hele. Det var også min første
konsert utenfor Sverige, forteller Thomas Denver Jonsson.
Pstereo ba 24-åringen trekke fram fem album som har
betydd veldig mye for ham, og som fortsatt inspirerer musikken hans. Det
fikset han greit, men han kunne ikke la være å nevne seks plater til...
1. Townes van Zandt - High, low and in between
Den perfekte blandingen av country, soul og gospel. Nå for tida er det
veldig sjelden at jeg kommer over plater som prikker inn en plass på topp
10-lista, men dette albumet oppdaget jeg for alvor forrige høst.
"High, low and in between" var ei av platene som snurret mest i
min spiller i fjor. Albumet inneholder alt fra den euforiske gospel-stomperen
"Two hands" til hudløse "Highway kind". De aller fleste
utgivelsene til Townes van Zandt mellom 1968 og 1978 er fantastiske, men
det absolutte høydepunktet kom i 1972 med "High, low and in
between", et mesterverk.
2. Emmylou Harris - Luxury liner
Emmylou Harris må bare være med på ei liste som dette her, da hun er en av
mine største forbilder når det gjelder det vokalmessige. Emmylou sin måte å
synge og frasere på har betydd enormt mye for min egen musikk. Hun spilte
inn sine beste album i omtrent samme periode som Townes van Zandt, og hun
lyktes i å prikke inn en utrolig trio med platene "Elite hotel",
"Quarter moon in a ten cent town" og nevnte "Luxury
liner". Jeg kunne ha valgt hvilket som helst av de tre albumene, men
ettersom "Luxury liner" også har det fineste plateomslaget
noensinne, måtte det bli det.
3. Mogwai - Come on die young
Den andre plata til skotske Mogwai er et album jeg har hørt veldig mye på.
Jeg kjøpte "Come on die young" høsten 2000, på ei tid da jeg
ellers lyttet mest til svensk punk og prog. Ettersom tida har gått, har jeg
endret musikksmak totalt og gått mer over til "gubbig, amerikansk,
rotig musik", men akkurat den her plata har klart å beholde plassen i
mitt hjerte. Det er monoton musikk som aldri blir kjedelig, og det er noe
av det vakreste jeg har hørt.
4. Nick Drake - Bryter layter
Jeg lurer på om det det finnes den gutten som har prøvd å få til noe med en
akustisk gitar, som har unngått å komme i kontakt med Nick Drake. Jeg kan
heller ikke forstå at noen skal kunne si noe negativt om dette her. Nick
Drake rakk å spille inn tre fullkomne album før han døde. Jeg har hatt mine
perioder med både "Five leaves left" og "Pink moon",
men etter å ha lyttet utrolig mye på alle tre, må jeg bare innse at de
andre to ikke kan måle seg med "Bryter layter". Her er Nick Drake
melankolsk, men håpefull og på sitt beste både sang- og tekstmessig. Selv
om han klarte å spille inn vidunderlige "Pink moon" på egenhånd,
blir den platt mot den veldig forsiktige og helt glimrende produksjonen på
"Bryter layter". Tre minutter og to sekunder inn i "Hazey
Jane I" inntreffer også min musikalske favorittsekvens i alle
kategorier, tida står stille. Den som har hørt sangen, vet hva jeg prater
om.
5. France Gall - Poupee de cire, poupee de son
(cd-boks)
Det taler meg litt imot å ha med ei samleplate på lista. Jeg husker at jeg
leste et intervju med Lisa Miskovsky i det svenske bladet La Musik, der hun
listet opp sine favorittalbum, og jeg irriterte meg veldig over at hun
valgte å ha med samleplater. Likevel klarer jeg ikke la være å nevne
4cd-boksen med den franske artisten France Galls 60-tallskatalog. Det hører
vel egentlig ikke hjemme å kommentere utseendet på en artist, men France
Gall var "så otroligt jäkla söt" på 60-tallet. Ja, jeg er er klar
over at man prøvde å trekke til seg mannlige lyttere med en slags
Lolita-look, men i kombinasjon med en fantastisk vakker stemme og melodier
sterke nok til å konkurrere med både Phil Spector og "Pet sounds"
enkelte dager, kan jeg ikke la være å bli varm på ørene og veldig ulykkelig
forelsket i France Gall på 60-tallet.
6. Bonnie "Prince Billy - Ease down the road
7. Gram Parsons - G.P.
8. Rosie Thomas - Only with laughter can you win
9. Bruce Springsteen - Darkness of the edge of town
10. The Beach Boys - Pet sounds
11. Bob Dylan - New morning
Ingve Aalbu
13.02.2004
|
