|
Musikk så til de grader amerikansk i form og stil,
unnfanget i Sverige, midt i det kalde Skandinavia, av en beskjeden kar fra
Grums, ikke langt fra norskegrensa.
Det høres absurd ut, selv om både Kristofer Åström,
Nicolai Dunger og Christian Kjellvander beveger seg i det samme musikalske
landskapet. Alle de nevnte synger med et aldri så lite snev av svensk inni
engelsken, akkurat nok til at det er sjarmerende, men langt fra patetisk.
Thomas Denver Jonsson låter til tider veldig likt
landsmennene jeg nevnte. Kristofer Åström gir meg nesten alltid følelsen av
kalde vintre og islagte innsjøer, mens Dunger ofte føles som friske
vårvinder og sommerens første bad. Thomas Denver Jonsson får meg derimot
til å kjenne varmen fra lange høstkvelder og følelsen av den myke bakken og
lukta av trærne inne i en stor barskog. Det føles deilig, varmt, mykt og
altomslukende, men samtidig litt trist. Høsten gjør meg alltid trist, det
er som om livet tar slutt idet varmen fra sommeren glir fra meg og blir til
bitende kalde vintervinder. Det må være et godt tegn at jeg
faktisk føler alle disse tingene og mer til når jeg hører på ”Hope to her”.
”Long life to lose” minner meg dessuten om Jesse
Malin, ”Shades of green” om Damien Jurado, Bruce Springsteen og Nick Drake
og ”Pale” om Will Oldham. Jeg hører også tydelige inspirasjonskilder i Neil
Young og Townes Van Zandt.
Det handler veldig mye om kjærlighet i Thomas Denver
Jonsson sine tekster. Den skjøre, søkende, fraværende, uoppnåelige,
lengtende og flyktige kjærligheten. Det er liten tvil om at gutten kan
skrive tekster, virkelig gode tekster. Men tekster hadde hjulpet lite uten
gode låter. Heldigvis lager Jonsson begge deler. Jeg er elsker sanger som
”First in line”, ”24 seven”, ”Long life to lose”, ”Shades of green”, “Then
I kissed her softly”, ”Pale” og “Crushed ladybug”. Forresten, jeg er helt fortapt
i “24 seven”, det er en fantastisk sang, rett og slett.
Jeg kommer bare på én negativ ting å si om ”Hope to
her”. Trommene. Ikke spillingen, men selve lyden. Det låter som om trommene
er tatt opp i et øvingslokale med dårlige mikrofoner. Forresten, glem at
jeg sa dette, det betyr ingenting. Plata er så forbasket god at jeg glatt
overser den fordømte trommelyden.
For det er munnspillet, Fredrik Wilde sin pedal
steel, kassegitaren, koringen til Jessica Magnusson, Pontus Henrikssons
fender rhodes og den skjøre, men sterke stemmen til Thomas Denver Jonsson
som står igjen.
"Honey, I won't stand a chance
on the day you die
I die too"
Jeg tror deg, Thomas, jeg tror deg.
(8/10)
Thomas Vehus
03.02.04
Artist: Thomas Denver
Jonsson Tittel: Hope to her
Label/distribusjon: Kite recordings Utgivelsesår:
2003
|
