|
Thomas Denver Jonsson:
Hope to Her
(2003)
CD
 
Utsøkt debut fra svensk
singer/songwriter
Svenskene kan vise til flere sterke låtskrivere som
Kristofer Åström og Christian Kjellvander, nå kan de føre
Thomas Denver Jonsson til denne listen. Ikke bare har han
utgitt en sterk plate innen americana-genren, men han har
skapt den beste debutplaten jeg har hørt på lenge. Hope to Her
er en plate som går inn umiddelbart, men som samtidig blir
bedre og bedre for hver gang du spiller den.
Thomas
Denver Jonsson tar oss med på en reise gjennom 12
egenkomponerte låter som mest omhandler kjærligheten og dens
smerte. Platen er halvakustisk og lydbildet krydret med
flittig bruk av pedal steel og munnspill. Det varmer virkelig
godt rundt hjertet når man hører den flytende steelen leke seg
i bakgrunnen på mange av låtene her. Produksjonen har dessuten
en live-følelse over seg som får sangen til å virke mer ekte.
De som ikke likte alle studiofinessene på den til tider
overproduserte debutplaten til Christian Kjellvander (Songs
From a Two-Room Chapel, 2002) vil føle seg mer hjemme i Thomas
sin verden. Han har en varm stemme med nok sårhet til å spre
sin melankoli. Vokalmessig kan Thomas minne både om Ryan
Adams, Neil Young og til tider Will Oldham. Dette høres
kanskje ikke grensesprengende ut, og jeg skal ikke påstå at
det er det heller, men kombinert med hans låtskrivertalent bør
dette være en artist for framtida.
Hope to Her
begynner med First In Line, og man skjønner med en gang at det
er solide saker man har brukt penger på når Denvers såre
stemme glir inn i den flytende miksen av kassegitar og pedal
steel. Når han synger "It's hard to live and it's hard to die
and it's hard to give your heart away" melder gåsehuden seg
for alvor. 24 Seven er en låt drevet av enkel kassegitar-rytme
og litt piano. Her stemmer Jessica Magnusson i med nydelig
harmonisang - jeg tar ikke hardt i når jeg sier at dette er
det vakreste øyeblikket på plata. Shades of Green betyr enda
mer steelgitar og med masse munnspill som gir Neil
Young-assosiasjoner. Linjen "On the day you die I die too" er
bare et eksempel på at Denver er en låtskriver som virkelig
heller ut sjelen sin på papiret når han skriver.
Herlige Black and Blue (Pale Angel You) er Ryan Adams
opp av dage, og på Come On Up imponerer Jonsson med kanskje
den beste linjen på hele albumet: "All the virgins die on the
radio, don't you see we're all gonna die in here". Mallards er
den potensiella radiohiten fra albumet, men fengende melodi og
et nydelig refreng som man må høre om og om igjen - det er
bare å smile bredt og synge med når Thomas og bandet stemmer i
med: "It should have have been you, my old forgotten love".
Dette er helt klart et av de store høydepunktene på skiva.
Road Runner og Crushed Ladybug avslutter dette flotte albumet,
og det er ikke måte på hvor inderlige og fengende disse to er.
Man får gåsehud og klump i halsen når Thomas synger: "Daybreak
is a dying bride, daybreak is a song you can't hear" på
sistnevnte.
Et helstøpt album fra begynnelse til
slutt, og jeg tør love deg at Hope to Her vil bli en god venn
som du kommer til å spille om og om igjen. Uten et svakt spor,
men med sterke akustiske og lett slentrende country-rock
låter. Thomas behersker en kombinasjon av treffsikkerhet og et
til tider poetisk språk som er lett å like, men ikke lettvint
på noen som helst måte. Dette er nok grunnen til at jeg aldri
måtte strekke meg etter fjernkontrollen, platen blir aldri
kjedelig eller platt.
Det er vanskelig å finne noe
negativt å si om dette albumet, men jeg kan jo trekke frem at
produksjonsmessig er ikke dette akkurat nyskapende. Lignende
har blitt gjort før og vil bli gjort igjen. Men Thomas Denver
Jonsson overbeviser, både som musikker og låtskriver.
- Knut André Dale,
03.02.2004 |
